Elisabeth blir en av få kvinnelige toppledere i nukleær bransje i verden

Elisabeth blir en av få kvinnelige toppledere i nukleær bransje i verden

Elisabeth blir en av få kvinnelige toppledere i nukleær bransje i verden

Bilde: Fra vikar til direktør. Elisabeth Strålberg (48) har samlet erfaring og kompetanse i 22 år ved atomanlegget på Kjeller. Foto: NND/Hanne Lund-Nilsen

Elisabeth Strålberg (48) blir toppleder for Institutt for Energiteknikk (IFE) sitt atomanlegg på Kjeller. De norske atomanleggene skal bygges ned, og den nystartede etaten Norsk nukleær dekommisjonering (NND) skal etter hvert overta atomanlegg og personell fra IFEs nukleære sektor. Allerede i dag samarbeider IFE og NND tett på en rekke områder. – Jeg ser store muligheter i at vi skal lære av hverandre og spille hverandre gode, sier Strålberg.

NND skal med tiden overta IFEs konsesjon og eierskap for atomanleggene. Det betyr at både anlegg og personell skal over i NNDs organisasjon. Strålberg blir øverste sjef for den nukleære sektoren på Kjeller som senere skal over i NND.

Ny stilling, ja, men Elisabeth har solid erfaring med 22 års ansettelse i IFEs nukleære virksomhet, og kompetanse innen miljøovervåking, strålevern og sikkerhet. Hun er utdannet kjernekjemiker fra Universitetet i Oslo, og har jobbet i avdeling Miljø- og strålevern på IFE siden 1998, først som forsker og fra 2014 som avdelingsleder. Nå blir hun sentral i den nye organisasjonen som skal lede forberedelsene og arbeidet med nedbyggingen av de norske atomanleggene. I en overgangsfase til ny organisasjon har hun nettopp startet i sin nye stilling som driftssjef avdeling Reaktordrift Kjeller før hun går inn i direktørrollen.

Inspirert av kjemilæreren og Marie Curie

Studieretningen din og nukleær sektor er ikke akkurat et typisk kvinneyrke, og nukleær sektor på verdensbasis er dominert av mannlige arbeidstakere (nærmere 80 prosent er menn). Hva motiverte deg til å studere det du gjorde, og hva er dine erfaringer med å være en av få kvinner innenfor et fagfelt og i et arbeidsmiljø?

– I studiedagene hadde jeg en veldig flink dame som lærer i kjemi som inspirerte meg til å studere dette faget videre. Jeg trivdes godt med det valget, og fortsatte derfor med hovedfag i kjernekjemi.

– Jeg har egentlig aldri følt meg alene som kvinne, hverken som student eller i arbeidslivet. På kjernekjemi var vi mange jenter, og hos våre kjerne-kollegaer i fysikkbygget var det også flere. På kjemi er det jo nesten flertall jenter, mens fysikk har hengt litt igjen. Men kjernefysikk virker å ha vært litt unntak i så måte.

Når du studerer noe så sært som kjernekjemi, vet du at alternativene for hvor du kan få relevant jobb etterpå er begrenset. Det stod i praksis mellom IFE, daværende Statens strålevern (nå Direktoratet for Strålevern og atomsikkerhet), eller på et sykehus. Jeg syntes IFE virket mest interessant, og med mer spennende og varierte oppgaver. Jeg hadde også tilbud og mulighet å fortsette med doktorgrad, men fant ut at det ikke passet for meg å grave meg helt ned i en liten bit av et fagområde.

Jeg hadde litt flaks da jeg fikk den første jobben på IFE. Det var en i avdeling Miljø- og strålevern som skulle i fødselsperm, og jeg fikk tilbud om et vikariat som forsker. Der startet jeg i 1998. Vikariatet ble til en fast forskerstilling hvor jeg har jobbet med mye forskjellig, alt fra drift til miljøovervåking og analyser i miljølaben. I 2014 ble jeg avdelingsleder i den samme avdelingen.
Innenfor radiokjemisk analyse og strålevern på IFE har det faktisk vært mange kvinner. Min gamle avdeling Miljø- og strålevern, har vel omtrent 50/50 menn/kvinner. Så nei, jeg har aldri følt at jeg stikker meg ut.

Men framover i den nye organisasjonen hvor vi skal samle den nukleære delen hos IFE i NND, ser jeg at det er et stort flertall menn. Men jeg er skrudd sammen slik at jeg primært ser menneskene og deres kompetanse, slik at kjønn blir litt sekundært.

For øvrig hadde det vært interessant og tatt en prat med Marie Curie (Marie Curie var en polsk-fransk fysiker og kjemiker som drev med pionerarbeid innenfor forskning på radioaktivitet rundt århundreskiftet på 18- og 1900-tallet. Hun var den første kvinnen som vant en Nobelpris i fysikk, og senere også i kjemi, red. adm.). Vi hadde hatt nok faglig å prate om, men jeg ville også gjerne hørt litt om kvinnerollen og hvordan hun så på den. Hun var jo en dame som stakk seg ut fra datidens ideal – og det er jo i seg selv inspirerende.

Meningsfylt å bidra til å ivareta mennesker og miljø

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med «miljøting», og synes strålevern og miljøovervåkning har vært veldig motiverende å jobbe med. Det er meningsfylt å bidra til å ivareta mennesker og miljø.

Det vi skal gjøre fremover er jo i høyeste grad et miljøvernprosjekt. Vi skal bygge ned atomanleggene og rydde områdene der anleggene ligger så de blir godkjent for annen bruk, og vi skal finne en god løsning for å håndtere norsk menneskeskapt radioaktivt avfall, inkludert å finne en permanent løsning for det høyradioaktive brukte atombrenselet som i dag er midlertidig lagret på atomanleggene.

Noen tøffe runder har Elisabeth også vært igjennom i sin lange IFE-karriere. Hun var relativt fersk da Bellona aksjonerte mot IFEs utslippsrør i Nitelva i 1999. Det ble avdekket radioaktive stoffer i konsentrasjoner over tillatte nivåer i bunnen av elva. Et omfattende opprydningsarbeid fulgte.

– Det var en intens periode. Jeg var en av «fotfolkene» som jobbet med oppryddingen. Funnene av sedimenter med for høye verdier av radioaktivitet skyltes at utslippsledningen var blitt slammet ned. Utslippet fra ledningen ble dermed filtrert gjennom sedimenter i stedet for å bli tynnet ut i vann. Dette gjorde at nivåene ble for høye. Men ikke all fremstilling av saken i media fikk med seg nyansene, og det faktum at utslippene fra IFE hele tiden var i henhold til og under de gjeldende tillatelsene.

Det var en tøff start, og jeg husker vi jobbet vanvittig mye. Vi måtte bore oss gjennom isen midt på vinteren. Det var masse prøvetaking, masse analyser, og hele oppryddingen etterpå.

Men lærerikt var det.

Mange tiår med spennende arbeidsoppgaver foran oss

NND er en forholdsvis ny organisasjon som skal slå seg sammen med en etablert organisasjon fra IFE og løse oppgaver som aldri har blitt gjort før i Norge. Hva ser du av utfordringer og muligheter?

– Det er prosessen med omstilling som er og fortsatt vil være det mest krevende i nærmeste fremtid. Det er også krevende at det tar lang tid å få svar på organisasjonsendringen og andre tillatelser. Men vi er først og fremst en sikkerhetsorganisasjon, så det er viktig og riktig at dette gjøres grundig. I mellomtiden trener vi på det nye sammen med NND. Vi har kommet langt, men er ikke i mål ennå. Vi må jobbe videre sammen. Det er et kontinuerlig arbeid som vi er godt i gang med, og som jeg vil bygge videre på.

Jeg tenker at den store gevinsten i samarbeidet og fremtidig sammenslåing av IFEs nukleære sektor og NND, er å få tatt med det beste fra begge organisasjonene videre. Reaktorene er jo en del av den stolte historien til IFE, og den nye oppgaven vi har foran oss er stor, kompleks og spennende. Det er også noe vi kan være stolte over, og vil kreve betydelig kompetanse og innsats over mange tiår. Vi skal avvikle atomanleggene og håndtere det brukte atombrenselet frem mot en løsning for permanent oppbevaring. Jeg og de andre ansatte fra IFE er klare til å bidra med vår kunnskap og erfaringer i ny organisasjon.

IFE sitter på en lang historie og mye kompetanse knyttet til anleggene, mens NND kommer inn med nye perspektiver og arbeidsmetoder der vi kanskje har «grodd» litt fast.

Jeg ser store muligheter i at vi skal lære av hverandre og spille hverandre gode. Det er jo det som er gøy – å få til noe sammen!