Nylig kunne den belgiske atomavfallsetaten ta de første spadetakene for nytt overflatedeponi for lav- og mellomaktivt atomavfall. Veien dit var først full av motgang. Da de endret lokaliseringsprosessen radikalt, falt alt på plass.
Ved enden av et møtebord i den lille og vakre belgiske byen Dessel sitter Evelyn Hooft. Rundt henne lytter en gruppe nordmenn til hva hun har å fortelle. Nordmennene er alle en del av NNDs sivilsamfunnsgruppe. Hun er en veteran innen lokalisering av atomanlegg.
I flere tiår har Evelyn Hooft og den belgiske avfallsetaten NIRAS/ONDRAF jobbet med lokaliseringen av Belgias overflatedeponi for kortlivet lav- og mellomaktivt avfall. Samme år som Norge arrangerte vinter-OL på Lillehammer, la NIRAS/ONDRAF frem en rapport hvor de pekte på 98 mulige soner hvor man kunne bygge landets nye atomavfallsanlegg. Eksperter hadde jobbet lenge med å finne ideelle steder å etablere lagrene på. Sonene fordelte seg på 47 ulike kommuner som rent teknisk svarte til kravene som var satt.
Rapporten hadde ikke vært lenge ute i offentligheten før demonstranter tok til gatene og protesterte heftig. Belgia er et lite land, det bor 12 millioner mennesker her og det er vanskelig å finne «øde» lokasjoner å bygge et atomavfallsanlegg på. Det var mange som ikke ønsket avfallslageret i «sin bakgård». De aller fleste skulle det vise seg.
Å få startet byggingen av deponiet virket umulig. De belgiske myndighetene hadde undervurdert en veldig viktig faktor: Sosial aksept. Man kan nok si at det foreløpige lokaliseringsarbeidet hadde vært en fiasko. Så hvordan skulle man nå finne en lokasjon hvor man kunne lagre det lav- og mellomaktive atomavfallet de kommende 300 årene? Den belgiske avfallsetaten måtte tenke nytt. Helt nytt.
Det fantes kommuner som kunne tenke seg å være vertskommuner for lageret. De oppfylte bare ikke alle tekniske kravene for å defineres som en ideell lokasjon, og dermed var de ikke blant de 98 sonene i den opprinnelige rapporten. Myndigheten kastet strategien med å la teknokratene definere den best egnede plassen. Nå skulle man først søke aksept i befolkningen for å bygge avfallsdepoet i deres lokalsamfunn, så skulle man finne den tekniske løsningen for et sikkert deponi.
-Det finnes ikke noen ideell lokasjon for å deponere atomavfall, forklarer Evelyn Hooft.
-Det finnes kun sikre løsninger, fortsetter hun.
Dessel ligger helt nord i Belgia, opp mot nabolandet Nederland. Både Dessel og nabokommunen Mol hadde allerede erfaring med atomavfall. I området lå det fra før virksomhet for midlertidig håndtering av avfallet. Virksomhet som skaper arbeidsplasser, noe de lokale myndighetene og politikerne satte pris på. Nye deponier ville skape mer arbeid.
Men: Det finnes flere eksempler på atomavfallsprosjekter hvor myndighetene sier ja, og innbyggerne nei. Før de bestemte at det var her de skulle bygge nytt avfallslager, måtte avfallsmyndighetene i Belgia skaffe et godt fundamentert ja fra lokalbefolkningen. Så skulle de løse de tekniske utfordringene senere. Prosjekt Sosial Aksept var påbegynt.
Det ble opprettet partnerskap mellom NIRAS/ONDRAF og lokale grupper i de to kommunene. Hver av de lokale gruppene hadde flere millioner i budsjett, finansiert av NIRAS/ONDRAF, for å kunne hyre inn sine egne eksperter å rådføre seg med, og innbyggerne fikk sette krav til hvordan deponiet skulle utformes for å føle seg sikre.
Noen av kravene var i følge Hooft teknisk ikke nødvendig, men viktige for at lokalsamfunnene skulle si ja til etableringen. Blant annet skulle overflatedeponiet ha fast tak og mulighet til å inspisere lageret fra undersiden. Det ble avtalt systemer for helseovervåking, at anlegget skulle inngå kontrakter med lokale leverandører og flere andre krav som innbyggerne satte.
Den minste kommunen, Mol, ba om at et kombinert visingssenter og samfunnshus skulle bygges. Innbyggerne måtte «få betalt», og slik ble dagens nukleære kulturhus Tabloo bygget. Senteret utdanner besøkere i strålevern og atomavfall, fungerer som kunstgalleri og kultursenter hvor det nukleære er innrammingen. Og det er altså her, ikke langt fra det kommende avfallsdponiet, i et av anleggets moderne møterom, Hooft forteller om helomvendingen de gjorde i lokaliseringsarbeidet.
Når planleggingen hadde kommet så langt at de kunne oversende løsningen til tilsynsmyndighetene gjenstod et svært omfattende og langvarig arbeid med å bevise at de tekniske løsningene som ble bestemt var trygge. I mange år gikk korrespondansen mellom NIRAS/ONDRAF og godkjenningsmyndigheten.
-Vi undervurderte hvor lang tid de tekniske godkjenningene ville ta, men i 2023 fikk vi endelig den nukleære lisensen, sier Hooft. Og hun er overbevist at uten den omvendte tilnærmingen, sosial aksept først, så de tekniske løsningene, ville de aldri ha fått til noe som helst. Nylig ble byggingen altså startet.
Avfallet som NIRAS/ONDRAF håndterer kommer fra mange ulike kilder. Majoriteten av avfallet kommer fra kommersielle atomkraftverk, sykehus, forskningsreaktorerer, industri, landbruk og dekommisjoneringsavfall.
Det høyaktive avfallet, slik som brukt brensel, lagres lokalt på atomkraftverkene. Et deponi for det mest farlige avfallet har foreløpig ikke fått en løsning. Det forskes på deponering av høyaktivt avfall dypt nede i den belgiske leiren, med foreløpig gode resultater. Eksakt hvor deponiet skal ligger er ikke klart, men en ting er helt sikkert. Skal man få til å bygge deponiet, må man jobbe med lokalbefolkningen, og sørge for tillit og sosial aksept.
NND har opprettet godt samarbeid med norske kommuner som ønsker å være vertskommuner for lager og deponi. I tillegg er norske organisasjoner som jobber med nukleære spørsmål med i NND sin sivilsamfunnsgruppe. Her blir kunnskap, informasjon og innspill delt. For NND er en åpen, involverende og kunnskapsbasert diskusjon viktig, og derfor er det opprettet økonomiske støtteordninger for at både kommuner og organisasjoner skal ha økonomi til å sette seg godt inn i saken, og ha tid til å involvere seg i NND sine prosesser på en god måte.
Dette er Partnerorganisasjonene:
STORA
STORA er studie- og konsultasjonsgruppen som på vegne av lokalsamfunnet overvåker alle atomspørsmål i Dessel kommune, med deltakelse fra lokale innbyggere. Den ideelle foreningen STORA består av rundt 70 innbyggere i Dessel som sammen representerer lokalsamfunnet, næringslivet og politikken. STORA følger nøye med på prosjektet for deponering av kortlivet lav- og mellomaktivt radioaktivt avfall i Dessel. Spesielt sikrer foreningen overholdelse av de samfunnsmessige forholdene satt av samfunnet Dessel for å akseptere lagringsanlegget i kommunen.
MONA
Den ideelle foreningen MONA samler rundt 70 innbyggere i Mol som følger prosjektet for lagring av kortlivet lav- og mellomaktivt avfall i Dessel. Foreningen kontrollerer de tekniske aspektene ved prosjektet, og sørger også for at de samfunnsmessige forholdene som er satt som kriterier for aksept av lagringsanlegget er oppfylt. MONA følger også nøye med på det mer generelle spørsmålet om atomkraft.
