Det kreves kompetanse fra mange fagfelt for å løse NNDs samfunnsoppdrag. Les om hvordan vi arbeider for å gjennomføre et av vår tids største miljøopprydningsprosjekter
Forestill deg at du faktisk må løse gåten om hønen og egget. Da nærmer vi oss typen problemer som Norsk nukleær dekommisjonering (NND) og våre internasjonale eksperter må håndtere for å finne gode løsninger for Norges brukte atombrensel.
Norge er ikke først i løypa med å håndtere brukt brensel og volumene av høyaktivt radioaktivt avfall er små sammenlignet med mange andre land, men arven fra forskningsreaktorene er alt annet en ensartet. Dette gir noen særegne forutsetninger og for å komme i mål med oppryddingen må svært komplekse problemstillinger få sine løsninger.
I toppen av administrasjonsbygget til Norske Skog Saugbrugs har NND fått nye kontorlokaler. Her har en gruppe eksperter samlet seg. Gruppen kan hovedsakelig deles inn i tre: En del er eksperter på behandling av brukt nukleært brensel, en annen del er eksperter på deponier bygget som en fjellhall og de siste er eksperter på dypboring av borehull ment for deponering av nukleært avfall.
Ved enden av konferansebordet sitter teknisk direktør i NND, Nils Bøhmer. Det er hans team som praktisk jobber med hvordan vi skal lagre og senere deponere Norges historiske atomavfall.
På hver side midt på bordet sitter Bøhmers fagansvarlige for brukt brensel, Peter Bennett og fagansvarlig for deponi, Marit Asklien. De to siste har hvert sitt ansvar for utfordringen som akkurat nå ligner svært mye på et høna og egget spørsmål.
Å behandle eller ikke behandle
I 2019 stengte den siste forskningsreaktoren i Norge. I dag har vi litt under 17 tonn brukt brensel etter Norges nukleære forskningsprogram. Dette avfallet består av mange ulike brensel typer som kan være komplisert å håndtere.
I dag har brenselet en form som åpner for enkelte deponeringsmetoder og stenger for andre. Det avgjørende spørsmålet, det som har så stor betydning for hvordan det endelige deponiet kommer til å være, er om brenselet skal behandles. Skal det behandles er neste spørsmål hvordan skal det behandles? Behandler man brenselet vil det endre karakter og form. Da endrer også kravene til utformingen av deponiet seg.
Blandingen av brukt brensel kompliserer det ytterligere. Ulikt bruk brensel vil gi forskjellige resultater når man behandler det, selv om behandlingen er lik.
Vurderingen av om det brukte brenselet skal behandles og i så fall hvordan er ikke bare viktig, men helt avgjørende og svært lite kan tas for gitt.
-Vi skal ikke behandle brenselet om det ikke gjør den totale risikoen mindre, sier Bennett.
Man må i forkant av en slik beslutning vurdere risikoen ved både å behandle og alternativet å ikke behandle. En kompleks øvelse når detaljene spiller stor rolle. Mye avhenger hva man velger når det kommer til deponeringskonsept. Marit Askelin fordyper.
-Skal man behandle avfallet, må man ha tillatelse fra tilsynsmyndigheten. Og skal man få tillatelse til å behandle det brukte brenselet, må søknaden for tillatelsen sannsynligvis også inkludere hvordan brenselet skal deponeres etter at det er behandlet, forteller Marit Asklien.
På søken etter felles metodikk
For å klare å komme frem til gode alternative løsninger, som fungerer og tar opp i seg alle eventualiteter, må det utvikles en felles metodikk. Dette gjør at man jobber etter metoder hvor de ulike resultatene er sammenlignings-, og etterprøvbare. Det er derfor gruppen av eksperter befinner seg i Halden. Det er denne metoden de skal utvikle. De må bli enige om antagelser og definere premisser. For det er ikke alt man kan anta med hundre prosent sikkerhet, men likevel må de ha felles forståelse om problemene.
-Det er jo viktig at alle tre konsortiene som skal jobbe med dette på hvert sitt hold for eksempel er enige om at det er et eks antall beholdere som skal deponeres, slik at premissene er de samme for å kunne sammenligne løsningene, forklarer Marit Asklien.
I konferanserommet presenterer hver enkelt seg. De har tidligere kun møtt hverandre digitalt, men aldri tidligere fysisk. Noen har reist fra Finland, andre har fransk aksent på engelsken. Det råder ikke tvil om det britiske opphavet når Cambridge dialekten passerer stemmebåndene til mannen øverst på høyre side av bordet. Det skulle likevel vise seg at han var fra det nye England, på østkysten av USA, Boston. De norske fra NND er i mindretall.
Når man skal diskutere deponering av nukleært avfall har man hentet inn de beste hodene i verden til å assistere de beste hodene i Norge. Diskusjonene løper frem og tilbake i rommet. Det legges frem antagelser, prates om premisser, diskuteres begrensninger, snakkes om muligheter. Det å bygge deponier for nukleært brensel er ikke en hverdagsgjerning, det er lite å lene seg på. Riktignok bygges det et deponi i Finland, men foreløpig er det ikke tatt i bruk. Det er mange ukjente faktorer man likevel må ta hensyn til.
-Det er viktig at vi har en åpen dialog og fortsetter å samarbeide for å finne felles premisser og gi hverandre innsyn i hverandres arbeid, sier Asklien. Som en tidligere statsminister i Norge sa det: Alt henger sammen med alt.
De aller fleste som sitter i konferanserommet denne dagen vil være pensjonert når det endelige norske deponiet står ferdig. Kanskje har de bygget deponiet som en fjellhall, kanskje er det et veldig dypt borehull Kanskje vil de lure på om de har bygget høna eller egget. Men en ting er sikkert: De gikk først i sporet da Norge tok hånd om det historiske nukleære avfallet.
